Min livshistorie

Fra tid til annen vil jeg dele erindringer fra min livshistorie

FRA DYPET STIGER JEG OPP

OPPDAGELSEN

For både barn og voksen byr livet på nye oppdagelser. Jeg er bestefar til fire jenter i alderen ett og et halvt til fem år, og fryder meg over det. Fra orkesterplass følger jeg med på deres utvikling. I skrivende stund er tre av jentene i en aldre der de akkurat har reist seg. Med en hånd langs stoler og bord finner de balansen i oppreist posisjon. Men plutselig, som om det skjer en åpenbaring i barnets indre, slipper de bordkanten og går uten støtte. 

Det er fantastisk å se øynene til ungene i det de oppdager at føttene bærer dem ut i «verden». Med armene karakteristisk ut fra siden som en «balansestang», stabber de i vei over parkettgulvet i stua. Øynene gnistrer av glede og utforskertrang. 

Den samme intense konsentrasjon å glede ser jeg i øynene til mitt eldste barnebarn på fem år når hun både løper og tegner. I det hun legger på sprang eller preger det hvite arket med sine tegnestifter, speiler øynene den kreative glede som bobler opp fra hennes indre. 

Dette er hellige øyeblikk som jeg minnes fra min egen oppvekst. Tidlig oppdaget jeg at fantasien kunne skape en virkelighet bortenfor en verden jeg ikke alltid trivdes i. Fra min plass bakers på vindusrekka drømte jeg meg bort både på barne- og ungdomsskolen. Bak lukkede øyne sløvet jeg ikke, men arbeidet for å finne menig i lærerens snakkebobler. For de gav ikke svar på de spørsmål som oppsto i møte med verden.

Derfor var min naturgitt evne til å skape meningsfulle historier helt avgjørende for å komme meg igjennom dagene. På kjøkkenbordet hjemme tegnet og modellerte jeg med plastelina både før og etter skoletid. Den kreative aktiviteten var en eksistensiell søken. Disse skapende øyeblikk var en strategi for å håndtere de spørsmål som oppsto i livet. Denne barnlig og skapende aktivitet gav en begripelig form til det ubegripelige i livet. Jeg var ikke veldig flink til å tegne, men det var ikke så viktig.

Min aktivitet transcenderte alle krav om å være flink, - tegninger og former behøvde ikke likne på noe. Tablået jeg skapte bar kraften i seg til å igangsette en indre samtale. I denne samtalen kunne en meningsfull horisont stige opp i det fjerne.

Små barns utfoldelse med farge og plastelina er mer enn veggpryd for besteforeldre. Krusedullene på et ark er et ting i betydning Storting, en plass der to eller flere kan komme sammen for å tale og utveksle meninger. Når arket med fargerike kruseduller løftes opp av en barnehånd, ser foreldre og besteforeldre inn i de forventningsfulle øynene til barnet. Da gjør tegningen noe både med avsender og mottaker, tablået samler oss. I et slikt perspektiv bærer et barns formgivende aktivitet i seg kraften til å få oss i tale. Denne samtalen er til hjelp for små gutter som er fortapt bakerst på vindusrekka.

Hva gjør vi når meningsløsheten hjemsøker oss, og livet er vanskelig å leve? Noen lukker seg inne i seg selv, jeg valgte å tegne og forme. Så lenge jeg kan huske har form og farge gitt hjelp når de tunge tankene hjemsøkte meg. Det å tegne var som å slippe taket i bordkanten, for så å våge meg fremover. Først som famlende, men etter hvert som løpende. Den gang som nå er løping en aktivitet som gir distanse til noe jeg ønsker meg bort fra, men ikke bare det. Både formgivning og løping viser vei til noe mitt ubevisste indre søker. Erindringen om mine aktiviteter ved kjøkkenbordet, er derfor gode minner. Det som tok form på kjøkkenbordet liknet ikke på noe spesielt. Noen av figurene var geometriske andre ikke. Ofte var fargekombinasjonen kontrastfylte og sterke. Men dette tilsynelatende kreative virvaret av symboler, form og farge, var mer et rent tidsfordriv. Etter timer ved kjøkkenbordet falt jeg til ro, og de store ubesvarte spørsmål var ikke lenger truende å møte i nattes mørke. Jeg erfarte at den frie kreative aktiviteten bar kraften i seg til å bringe fred til hjerte. Erfaringen fortonet seg som et hellig forløsende øyeblikk, og skulle få betydning for mitt liv.

Årene har gått og jeg opplever fortsatt at den kreative aktiviteten bærer i seg noe som er i stand til å bygge bro over en ordløs og eksistensiell avgrunn av ubesvarte spørsmål. Som oppreist har jeg funnet fotfeste i livet som løper. Og når gjør det, stiger også noe opp i meg. Jeg kommer inn i et livgivende rom der mitt indre åpnes opp av dette noe, og et nytt bilde kommer til syne. Det er som om noe spirer frem og jeg ser en farbar trasé i livet.

Som voksne løper jeg langt mer enn jeg tegner, og jeg er ikke alene. For en bølge av løpere fyller gatene. Jeg tror det er fordi mange av oss opplever at refleksjonsrommet åpnes opp når vi er i bevegelse. Både barnebarn og bestefedre oppdager noe nytt når de løper!

To be continued

NÅR NOEN DØR

TROMMESOLOEN

Som liten drømte jeg om å få spille trommer. Da jeg fikk tildelt en fiolin, «gnikket» jeg meg igjennom «Fader Jakob», så var det slutt på musikk-karriere. Men den taktfaste rytmen av en trommesolo, har aldri sluppet taket i meg.

Fra radioen inne i stua hørte jeg lyden av det progressive rockebandet Led Zeppelin helt ut til fortauet i Hans Hansensvei. Jeg spilte trommer mot den elektriske koblingsboksen som sto ved innkjøringen til huset vårt. Solen sto høyt på den skyfrie juli himmelen, og varmen fikk luften over asfalten til å dirre. «Ørkensanden» snek seg inn over alt, og det knaset mellom felle-ferdige melketenner. Somrene var varmere da jeg var liten. De var så varme at selv tanken på at snøen for bare noen måneder siden hadde nådd helt opp til takrenna på garasjen, fortonet seg som en vakker drøm. Den brennende heten hadde «flerret» skjorta av meg, og skuldrene var kobberbrune. Det sved som ild i en solbrent nakke. Den intense varmen hadde gjort gatene tomme og gressplenene brunsvidde. Selv pøblene som regjerte området rundt Ørenbanen var borte som dugg for solen. Jeg løp fritt omkring og utforsket Hans Hansens vei, Gambors vei og området helt ned til Rosenkransgata. Fra tid til annen tok jeg turen ned til Lille-skauen, den grønne flekken av frisk skog hvor Oddemann, Atle og jeg pleide å leke indianer og cowboy. I den fortettede varmen søkte jeg ly i skyggene av busker og trær, og lengtet etter de høye snøskavlene jeg kunne gjemme meg i. Men sommer som vinter, når det ringte inn, da måtte jeg på skolen.

Mursteinbygningen ble oppført i 1966, og i mitt første skoleår rommet den 466 elever. Barneskolen var rektangulær og oppført i rød teglstein. I min fantasi minnet den om et livsfarlig dyr. Som en hyene lå skolen og ventet på å rive meg i stykker. Motvillig, men lydig pakket jeg skolesekken og lot føttene bære meg like inn i hyenens gap. Bygningen var det forferdelig sted på jord. Hver dag kjempet jeg for å overleve høytlesninger og umulige regnestykker.

Øren skole lå i enden av en stor «ørken», et område de pubertetsfreidige ungdommene i sjetteklasse regjerte. For å komme på skolen måtte jeg forsere det golde landskap på Ørenbanen. Med pulsslagene i halsen løp jeg så ørkensanden sprutet. Sandaler og knestrømper fyltes med sand og strupen ble tørr. Som oftest gikk det bra. Men noen ganger sto jeg ansikt til ansikt med pøbler som yppet til bråk. Da løp jeg. Derfor ble jeg tidlig en utholdende "langdistanseløper"! Allerede i barneårene beveget jeg meg med lave skuldre og fremskutt hoft. De tynne leggbeina pendlet som til en kenyansk maratonløper i verdensklasse.

Føttene traff bakken i rytmiske flapp, flapp, flapp. Fra radioen hadde jeg lyttet til Bonzos vanvittige trommesolo «Moby Dick». Rytmen fikk fart på føttene mine. Jeg løp til lyden av John Henry «Bonzo» Bonhams trommestikker mot trommesettet. Ingen trakterte slagverket som trommisen i det progressive rockbandet Led Zeppelin. John Henry Bonham fikk sin første skarptromme som 10 åring og utviklet seg til en gigant på slagverket. For en liten gutt som tok på seg sine første joggesko i en alder av 8 år var Bonzo til inspirasjon.

Hans trommesolo i Led Zeppelins liveversjon av «Moby Dick» i The Royal Albert Hall i 1970, lærte meg noe om kontemplasjon, utholdenhet og rytme.

I den legendariske trommesoloen viser Bonzo hva det vil si å gi alt. Soloen bølget som under ett maratonløp frem og tilbake i ulike faser. I en tåke av smerte og svette holder han rytmen i gang med hele kroppen som vugger frem og tilbake. Luften rundt han bevrer. Bonzo er i en kontemplativ tilstand av puls og rytme. Med venstre fot holder han trommesoloen i gang med hi-haten. De to cymbalene som ligger mot hverandre, pulserer som i et urverk. Høyrefoten trykker pedalen taktfast mot basstrommen, høyre og venstre arm er som utstyrt med hver sin "vilje". De arbeider uavhengig hverandre, i kryss, synkront, opp og ned, frem og tilbake i bølger.

Soloen er like spektakulær som det et offisielt maratonløp på under to timer vil være når den tid kommer. Blodårene ligger utenpå huden, muskler, sener og innlevelse driver trommestikkene i bølger rundt om på slagverket. John Henry «Bonzo» Bonham gir alt og er trommisenes Leonardo Da Vinci. Det som skjer i Albert Hall, er kunst i verdensklasse.

Men Bonzos liv tok slutt så altfor tidlig. John Henry Bonham ble bare 32 år. Hans siste måltid var 40 enheter med vodka. Spriten førte til at han kastet opp og ble kvalt av sitt eget spy. Jeg ble både advart og inspirert av Bonzo sitt liv.

Hans lidenskapelige og utenomjordiske trommesolo i «Moby Dick» sitter i kroppen min den dag i dag. De livsbejaende rytmene fylt en gutt på 8 år med energi og livsmot. Med lyden av trommesolen i mitt indre, landet jeg taktfaste på midtfoten.

I fart fant jeg både rytme og trygghet, - slik er det fortsatt.

To be continued

Jeg løp for å bevare forstanden

Snøen lavet ned og la seg helt opp til takrennene på den røde garasjen i Hans Hansens vei 140. Både garasjen og huset lå i et boligområde på Bragernes i Drammen. Arkitekturen var utført i en helhetlig modernistisk stil. En rekke villaer i både Hans Hansens vei og Rebbansbakken hadde dette særegne preget. Husene som ble bygget i periode 1932 – 1940, dannet et enhetlig område av sjarmerende gateløp. En del av bebyggelsen er gode representanter for datidens tidstypiske funksjonalisme. Kjennetegnene for perioden kom til syne i husenes detaljer og bygningskroppens volum. Men i 1972 var arkitektur uvesentlig for en grublende gutt på 10 år. Tiltros for skaden etter spikeren jeg tro igjennom foten, løp jeg ofte til mine tilfluktssteder for å få fred til å tenke. Noen ganger fant jeg en farbar vei for mine eksistensielle grublerier og tenkte tanken nesten helt ut. Det var lykkelige øyeblikk.

Om vinteren trivdes jeg godt i rommet mellom garasjeveggen og snømassene som var måkt ned fra taket. Rommet mellom snøen og garasjeveggen åpnet seg når solen varmet opp den rødmalte kledningen. Jeg har alltid elsket mellomrom. Det er fordi mellomrom er et sted for muligheter, et punkt der håpet kan bygge en trygg bro i livet. På de underligste steder har slike velsignede mellomrom dukket opp i livet mitt. I voksen alder så jeg et slikt mellomrom i det sixtinske kapell som er dekorert av Michelangelo. I et overdådig kapell med mektige motiver over alt, er det et mellomrom som gjør størst inntrykk. Scenen er fra første Mosebok hvor Gud skaper Adam. Guds finger strekker seg ut mot Adams finger og det er nesten kontakt. Mellom fingrene er det ett lite åpent punkt, et mellomrom- et håpets rom! 

Av vatikanmuseets utallige kunstskatter og rom, er det ingen ting som gjør større inntrykk på meg enn et ikonografisk mellomrom. Mellomrom er blanke ark jeg kan fylle inn med det som er mitt. Alt jeg behøvde i min noen ganger strevsomme barndom, var et mellomrom i hverdagen, et skjulested. I dypet mellom en solvarm garasjevegg og den iskalde kramme snøen var det godt å flykte. Noen ganger søkte jeg tilflukt fordi jeg var redd, andre ganger ønsket jeg bare å være ute av synsfeltet for den store verden. Hvorfor det ble slik vet jeg ikke, men tidlig kjente jeg på hvordan livskraften forsvant i møte med tilværelsens realiteter. Derfor var det befriende å skjule seg i et univers som kun var 50 - 90 centimeter bredt og 3 meter dypt. Mitt mellomrom ble stedet der tanken kunne fare med lyses hastighet opp mot himmelhvelvningen, ut i verdensrommet og inn i nye galakser. 

Men noen ganger var dypet mellom garasjeveggen og den iskalde snøen min grav. For noe i små gutter kan både dø og oppstå. På ryggen i min grav kjente jeg lukten av soloppvarmet maling fra den rufsete garasjekledningen og hørte lyden av trafikken i Hans Hansens vei. I lyset fra den blå stripen av vinterhimmel som åpnet seg mellom takrennen og snøkanten over meg, skimtet jeg verden på den andre siden. Himmelen spente seg ut over meg og jeg drømte meg bort. Her var det mørkt, men lyst på samme tid. Det var stille, men likefullt hørte jeg livsbejaende toner og vakker sang i mellomrommets konkylie. På ryggen i min kalde grav tittet jeg opp på den blå stripen av lys langs kanten av den hvite snøskavlen over meg. Jeg var på en sydhavsstrand og kjente lukten av salt asurblått hav. Pulsen og rytmen i kroppen ble tydeligere. Jeg ble til og kom til syne i meg selv. Taktfaste drypp av smeltet snø mot min dyvåte boblejakke var lyden av et symfoniorkester. I en lagune fjernt fra virkelighetens misere hadde jeg orkesterplass. Strykere og blåsere akkompagnerte drømmen i mitt indre og jeg ble håpefull og varm. 

Igjen og igjen løp jeg til mitt mellomrom for å bevare forstanden.

To be continued

Klovneri og lykke

Forskningen viser at lykkelig mennesker oftest står i en nær relasjon. Selv står jeg i flere relasjoner som gjør meg lykkelig. Familiens storpuddeltispe på tre år er min trofaste venn. Sent og tidlig ser Toccih opp på meg med sine kjærlige øyne, mens hun slår taktfaste mot parkettgulvet med halen sin. Toccih liker å løpe, men aldri fortere enn seks minutter på kilometeren. For henne er fellesskapet viktigere enn farten. I 35 år har jeg vært gift med Wenche, og sammen har vi fire barn.

En slik tilværelse bringer store og små utfordring inn i livet som vi må lære av når en familie skal «skrus» sammen. Det fulgte ikke med noen bruksanvisning for hvordan sette sammen en familie da vi reiste hjem fra sykehuset med våre fire barn. Familieprosjektet måtte vi lære oss uten arbeidstegninger og unbrakonøkler. Men det gikk bra. Ja, jeg ble faktisk lykkelig av å få være med på å «skru» sammen vår familie. 

Som liten skrudde jeg sammen Ola-kjerrer av understellet til gamle barnevogner. Med noen plankebiter, spiker og litt hyssing, gikk det bra i noen svinger, så måtte jeg lage en ny. Familieprosjektet er annerledes. Det må skrus sammen i et kjærlig felleskap over tid. Da kan det holde i krappe svinger og på krevende underlag. Visst er det vondt når det knaker i sammenføyningene og vi strever, men vi i familien holder sammen. Jeg tror det er lykke!

Familiereprosjektet har lært meg mye. Blant annen at det er viktig å være aktive sammen. Det begynte ikke med intervalltrening og langkjøring, men med kvikklunsj, pølser og godt drikke på termosen. På Konnerudskauen eller i en park, fyrte vi opp bål, grillet pølser og koste oss. Hund, barn mor og far var fysisk aktive sammen, og det kjentes ut som lykke.

Jeg tror opplevelsen av å gjøre noe sammen, bidrar til at vi blir mindre selvhøytidelige og lykkeligere. Inne på skauen gjorde vi ablegøyer og lo hjertelig av hverandres klovneri.

Det er artig med klovneri, men det handler ikke bare om humor. Latteren er kun den ene siden, i alle fall når det gjelder mitt klovneri. Min grunn-antagelse er at de morsomste klovnene også er de mest melankolske. For bak det gøyale ansiktet med rød nese skjuler det seg også et lidende menneske! For lykken blir utfordret når de eksistensielle hvorfor slår ned i klovnens helt vanlige liv og truer livsmotet. Da handler det bare om å overleve. Klovneri er derfor også overlevelse! Klovneri balanserer mørke og lys slik at ikke alt blir natt! Klovneriet er et lys på vår sti og en lykt for vår fot i livet. Derfor strekker vi våre hender ut for å røre ved klovnenesen og ler hikstende av vannspruten fra prestekragen. 

Profesjonell klovn er jeg ikke, men ablegøyene er en måte og håndtere livssmerten på. Klovneriet hjelper meg til å stå oppreist når det stormer i livet. Det gir hjelp til menneskebarn som reiser seg for å gå de famlende stegene alene over parkettgulv og dørstokk. I latter og begeistring lokker klovneriet oss ut til å ta stadige høyere kneløft. Så på en helt vanlig dag, brått og uventet, løper vi ut i verden som en rønner i livsmanesjen. 

En spiker i fotbuen

Det var i juli 1968 det skjedde. Selv om det er 55 år siden, kjenner jeg det fortsatt ile i kroppen når jeg tenker på det øyeblikket da jeg forsøkte å rykke til meg foten å løpe. Jeg var naglet fast i enden av en rusten spiker. Aldri har jeg følt meg så redd og forlatt i verden som da! Den rustne jernspikeren hadde festet det gamle panelbordet til reisverket på huset fra 1930 årene. I 1968, trettiåtte år senere, lå panelbordet henslengt i en haug av morkent og uttørket treverk, patinert med soltørket rødmaling og rustne spiker. Både sommeren og året 1968 minnes jeg som smertefullt og opphetet. Generasjon med radikalere befant seg langt fra mitt smertehelvete, men året etset seg likevel fast min bevissthet. Jeg erindrer ennå følelsen av tynn hud som flerres opp. Fra den verdenspolitiske scene gjorde drapet på Martin Luther King og Robert F. Kennedy inntrykk på en liten rønner. Jeg husker presidentdrapet best.

«Du verden som du likner Kennedy på det bildet», sa bestemor. Hun slo ut med hendene i ren begeistring så kalkunhenget på armene vaiet som flaggene ved et presidentbesøk. Fotograf Sønstrød i Drammen var kjent som en god portrettfotograf. Det var han familien brukte når store begivenheter skulle foreviges. Barnefotografering var han spesielt god på. Med gyngehest, små biler, dukker og klovneaktige ablegøyer fanget han barnas oppmerksomme blikk. I akkurat riktig øyeblikk trykket fotografen på utløsermekanismen og blitsen sa «puff». Jeg satt som en president bak skrivebordet i Det Hvite Hus. Panneluggen var vannkjemmet og gredd pent til siden, skjorteermet tittet korrekt frem nedenfor ermet på den smårutede dressjakken. Guttungen satt rett i ryggen, hodet skakket litt mot høyre og haken søkte opp. Høyre hånd lå trygt over den venstre, og armene hvilte fra albuen og ut til hendene mot skrivepulten. Smilene så den lille rønneren inn i en fremtid med håp, og øynene hans strålte av autentisk lykke. Jeg likte å høre bestemor si: «Du verden som du likner Kennedy på det bildet.» Sammen med presidenten og bestemor ble jeg litt modigere. Men ingen av dem var hjemme da huden til den lille gutten som ville løpe ble naglet fast til den varmeste sommerdagen i manns minne. Gammelt rustent jern, og flak av uttørket rødmaling trengte seg lengre inn i foten. Smertene i fotbuen husker jeg bedre enn Praha våren i Tsjekkoslovakia og opptøyene i Paris. Men samlet sett var det et år med mye smerte. Blodet rant ned mellom gamle panelbord denne sommerdagen i juli 1968. 

Mengden av blod som strømmet under Tlatelolcomassakeren noen måneder senere den 2. oktober 1968 i Mexico, var en elv av uskyld. Ti dager før atleter fra hele verden skulle svette og kjempe om heder og ære, lå døde kropper på bakken i Olympiabyen. Noen rapporterte om tusener, andre om noen hundre, de meksikanske myndighetene om fire drepte. Jeg kjenner ennå lukten av den varme hagen, og minnes blodet mitt som rant. Hendene mine var som knytt til kamp av både smerte og sinne. Westernserien Kruttrøyk som nådde toppen av sin storhetstid i Norge 1960-årene, tapte i konkurranse med de sorte knyttnevene under seiersseremonien for 200 meter i de Olympiske leker. De modige løpere tente en gnist i meg. De afroamerikanske utøverne Tommie Smith og John Carlos Black Power markerte sin menneskerettsprotest mot fattigdom med en knyttneve kledd i sort skinn. Jeg husker det ikke, men fordi jeg er over gjennomsnittlig interessert i langdistanseløp leste jeg meg til at Mamo Wolde fra Etiopia vant maratondistansen i den tynne luften med tiden 2.20.26.4. Lite visste den redde gutten i plankehaugen at han som veteranløper kom til å løpe samme distanse på en tid ned mot 2.50.

Spikeren hadde funnet sin plass under fotbuen. Smerten var som en rotfylling uten bedøvelse og strakk seg opp mot hælbenet. En skade i området plantarfascien gir veldige plager og kan gjøre vevet stramt og hemme bevegeligheten. Det brede senedraget som hjalp en mager gutt med å opprettholde fotens lengdebue under lek, ble gjennomboret der i plankehaugen. Rust og gammel maling blandet seg med blod, sener og kjøtt. En cocktail med gammel dritt ble injisert i kretsløpet. Immunforsvaret mobiliserte umiddelbart mot angrepet. Det var som å bli slått med jernstang under fotbladet, det banket og verket i hele kroppen. Såret i foten skulle senere utvikle seg til en infeksjon. Feberfantasiene plaget meg i flere dager før jeg ble bedre. Området plantarfascien ble skadet og ville gjøre meg halt ved fraspark under både gangefasen og løp i lang tid. Kanskje var det denne skaden som bidro til at jeg ble en midtfotløper?

Forfotløping betegnes som naturlig løping, men ikke for en rønner med skadet senedrag under foten. Å lande på hælen var som å trå på en spiker. Derfor ble jeg en løper som landet på midtfoten allerede som 6 åring. Jeg var et ettertraktet bytte, og ble ofte jaget. Jeg forsto derfor tidlig at min eksistens var truet, men også at utholdenhet kunne kompensere for dårlig kampteknikk. Men når jeg først hang fast, var løpet over. En rusten spiker boret seg dypt inn i min forpinte kropp. Jeg var "korsfestet" og alene der på høyden av gamle planker. Enhver bevegelse bidro til at jeg kjente den lange gjenstanden skrape mot sener og små bein dypt inne i foten. En tynn stripe av blod rant ut mellom sandalsålen og den lille foten uten strømpe. Julivarmen var intens i hagen, det var smerten også. Jeg ville løpe, men kom ingen vei. Et forlatt og gjennomstukket barn i de ulykkeliges hage led i stillhet. Det var ingen som våket med eller over meg fra husets vinduer. Både himmelen og hjemmet mitt var forlatt. Min barndoms hage var forvandlet til Den sentralafrikanske republikk, som trolig er det stedet i verden der de mest ulykkelige bor. I tørke og krigssone var jeg som et macheterammet og forlatt liten skapning i et fremmed land. Solsteiken og smerten fikk det til å flimre for øynene mine. Da var det som om noe våknet i meg. En urkraft og vilje mobiliserte meg. Jeg nektet å legge meg ned for å dø. Noe fikk meg til å gripe om leggen med begge hender. Så, i ett langt kontrollert drag, kjente jeg at huden revnet og at spikeren gled ut av foten. Det var fryktelig vondt, men jeg var fri og løp haltende bort så blodet skatt oppover leggen.

To be continued

Det skjedde i de dager ...

Elleve år før jeg ble født, det vil si i 1951 så Dennis dagens lys. Han var en liten lyslugget rønner som forfatteren Hank Ketcham (1920-2001) gav liv til. Dennis var ikke så ulik meg selv. Han fant på små rampestreker til ergrelse for foreldre og naboer. Jeg ble fort glad i Dennis sine herlige krumspring. Jeg lot meg fascinere av hans påfunn, og lo hjertelig av rønnerens innstilling til livet. Dennis våget å utfordre etablerte normer og regler, og hadde ikke overdreven respekt for autoriteter. Han tok for seg av det livet bød på av muligheter til å utforske en verden som lå for hans føtter. Pekefingre brydde han seg ikke så mye om. Det gjorde ikke jeg heller da jeg var liten liten. Som Dennis havnet jeg derfor fra tid til annen i trøbbel, men aldri på grunn av ondskap. For både tegneseriefiguren og jeg hadde en velutviklet og sterk rettferdighetssans. «Du er en liten rønner du Cato», sa de voksne fra tid til annen til meg. Det hadde de helt rett i. Både bokstavelig talt og i overført betydning var jeg en rønner. Løpende som en kenyaner i høylandet, har jeg lagt dager, måneder og tiår bak meg i livet. Nå i godt voksen alder, klinger rønner-betegnelsens to betydninger med når jeg presenterer meg som en veteran rønner. Gutten som liknet på Dennis er i meg ennå, - og han løper fortsatt!

17. februar 2003

Småløpende famlet jeg meg frem som i en tåke i retning bybroen, men var slett ikke sikker på hvor jeg var. I mitt forvirrede hode registrerte jeg at klokken på Bragernes kirke nærmet seg 09.00. Gradestokken viste minus 9, og solen sto så høyt på himmelen som den maktet en februar morgen. Mennesker på vei til jobb hastet forbi. Kanskje hadde de det slik som meg, kroppen var på vei ett sted, mens tankene var ett annet sted? Ingen så ut til å være til stede i øyeblikket denne morgenen. Det slo meg at de forbipasserende i all sin travelhet, så forlatte ut. En aura av frostrøyk omsluttet de ensomme sjelene. De så ut som transparente engler spunnet av is og snø, og frostrøyken bredte seg ut som beskyttende vinger. Drammenselva pustet døsen frost på oss, og lukten av isende kald elv åpnet opp søvnige ansikter. Tårekanalen min fylte seg, og en dirrende salt dråpe balanserte et øyeblikk i øyekroken, før den tippet ut og frøs fast på kinnet mitt. Knitrende kulde under støvlene og små glimt av en løfterik lyseblå himmel over Drammen sentrum, var en kontrast til den skjellsettende opplevelsen! Det fortettede øyeblikket smakte ennå av fløyelsmyk lykke som smøg seg inn under sitrende forventningsfull hud. En sliten, men euforisk mann, var fylt av glede over livets under. Livet mitt boblet over som i en champagne-rus, og jeg befant meg på et høyt punkt i livet som gav utsyn. Alt var så underlig! Glitrende solstråler lekte gjemsel i den trolske disen som steg opp fra Drammenselva og malte byen i en magisk kulør. Sjatteringene minnet meg om et vakkert bilde malt av Drammens-kunstneren Bård Brodersen. Luftige blå nyanser lekte seg med rødt og gult. Det var en stemningsfull morgen Brodersen malte for meg den 17. februar 2003. Fargene åpnet opp og tonesatte øyeblikket som fikk mitt livsrom til å ekspandere. Kontrasterende farger gled naturlig inn i hverandre, og hvelv etter hvelv åpnet seg i mitt indre. Det var vakkert ved elva, men også kaldt. Men med et bakende hett hjerte, var jeg kledd for minus 30.

Byens bygninger hadde drukket sin morgenkaffe, gjespet seg våkne, og tørket søvnen ut av sine handlevinduer. Butikkeiere var i full aktivitet med å koste fortauet fritt for frost. Stativer og reklameskilt fant sine faste plasser, og alt var klart for kredittkort og kontanter. Jeg var ennå i bakrus. Natten hadde vært beinhard. Litt for tøff for en overvektig mann på drøye 40 år, tenkte jeg. Dette kjøret er ikke noe for en snart middelaldrene mann, slikt må være forbeholdt ungdommen. Det kjentes godt å bare drive rundt i byen uten å ha annet gjøre enn å forsøke og lande. Den kalde klare luften kjølnet hjernen, og maven var i ferd med å falle til ro. Hva var det egentlig som hadde skjedd? Det var vanskelig å få oversikt over de siste timene. Jeg ristet på hodet for å få tankene på plass og trakk frosten dypt ned i de astmatiske lungene mine. Ja, det hjalp. Sakte, men sikkert begynte brikkene å falle på plass. Luften hadde vært fortettet og bevret av eksistensiell forventning. En naken kvinnekropp dampet av intens energi og konsentrasjon. Det hadde vært full aktivitet på rommet og jeg kjente ennå at kroppen min var sliten. Jeg hadde naturligvis vært til stede, men like fullt utenfor meg selv. En empatisk sykepleier, barnepleier og jordmor hadde gjort sitt for å roe ned en stresset tre-barns pappa. Ravende rundt i fødestuen følte jeg meg som tredje hjulet på vogna, men hadde bidratt med det jeg kunne. Svette ble tørket av Wenches panne etter alle kunstens regler, og jeg masserte ryggen med kjærlig innlevelse. En naken kvinnekropp arbeidet på spreng. Lyder jeg ikke trodde fantes i et menneske, var i ferd med å bringe nytt liv inn i denne verden. Visst så det smertefullt ut, men ikke først og fremst. Først og fremst var det vakkert, i alle fall for meg! Tenk at en mann i 40-årene skulle få oppleve dette. Klokken 06.00 hadde Wenche begynte å gjøre seg klar for avreise. Fem minutter på syv dro vi til sykehuset, og syv minutter over åtte fødte hun vårt fjerde barn. Sarah ble lagt i armene mine, og det var intet mindre enn et hellig øyeblikk i livet. Så lå hun der, - et lite menneskebarn målbar i all sin sårbarhet en bønn om å bli tatt vare på i denne verden. Fødestuen var en katedral og grunnen under mine føtter var hellig. Glede og takknemlighet rant nedover mine kinn i dype hulk.

Det hvinte i ABS-bremser og en mann med hatt lå indignert over bilhornet. Jeg hadde blitt firebarnsfar og livet var godt å leve, men rød mann betyr like fullt full stopp. Forskrekket og lykkelig vinglet en overvektig firebarns pappa gjennom byen i en fart på 6 kilometer i timen. I skrivende stund, over 20 år senere, er det slutt på både overvekt og vingling. Tempoet har også endret seg betraktelig, men ett forhold er det samme! Jeg er fortsatt et lykkelig firebarns pappa som elsker å løpe.

To be continued

Prolog

«Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått. Du er god du holder av meg, kjære Gud gå aldri fra meg. Pass på liten og på stor, Gud bevare far og mor».

Hver natt ba jeg den aftenbønnen. Likevel både sovnet og våknet jeg som oftest med en ulmende utrygghet i kroppen. Hvor mange det er som brenner opp av ulmende tankegods, finnes det trolig ingen statistikk for. Men at det som ulmer er farlig, vet vi. De brannene som begynner som små glør i våre hjem, er blant de dødeligste. Hvert år dør intetanende mennesker der de skulle vært tryggest, i sine senger. Tidlig erfarte jeg at hele tilværelsen var svøpt i utrygghet. For bakenfor troverdige smil og vennlighet, ulmet det. Det var bare et spørsmål om tid før knusktørt materiale bygde seg opp til antennelsestemperatur i min utrygge verden. Uten forvarsel kunne det eksplodere i de hjemmekoselige husene, og stikkflammene ville da slå ut av idyllens fasader. Det var jeg helt sikker på. De sjarmerende smårutete vinduene med koselige nystrøkne gardiner og broderte kapper, ville da blafre hjelpeløst i ilden. Etter noen sekunder i flammenes vold ville broderi med motivet; «Gud bevare dette hjem», flamme opp i et inferno. I et «poff» vil det gnistre til i de fargerike ulltrådene og alt kom til å bli sort. Bordbønner, aftenbønner og glansbilder fra søndagsskolen, alt vil da brenne opp. «Øynene» til huset kom til å lyse som fra en dødbringende vulkan. 

Min barndom rommet både ulmende vulkaner og mildhet. Huset vårt var sommergult og etter noen påbygninger var det fire leiligheter i trebygningen. Mor og fars leilighet lå i 1. etasje og inneholdt; et kjøkken med plass til fire stoler og et respatexbord, mine foreldres soverom, et lite bad med wc, en stue, og et barnerom. I 2. etasje bodde mine besteforeldre i en identisk inndelt leilighet. Den eneste forskjellen var at det som i vår leilighet var et barnerom, var mine besteforeldres stue i andre etasje. Rett over hodet mitt satt bestemor og bestefar og spilte bridge om kveldene. Når det var skøyteløp på TV kunne jeg høre den svake lyden av de legendariske kommentatorene, Knut Bjørnsen og Per Jorsett. Noen kvelder hadde bestemor og bestefar besøk, da lød det munter sang i fra 2. etasje. Fra tid til annen klirret det i glassene når de gamle skålte i pjolter. Bestemor og bestefars stue var som en annen verden, fjern fra min. Stemningen var alltid god rett over hodet mitt. Da var det langt mer utfordrende på barnerommet, et rektangulært rom som målte cirka 8 kvadratmeter. Avstanden fra dørstokken og bort til sengen var ikke lenger enn at en liten gutt i fart var i stand til å nå dynen uten å være nær soveroms gulvet mer enn en gang. Rommet var malt i lyse farger. I det ene hjørnet sto det en gammel rustrød kakkelovn. På den veggen som vendte ut mot Hans Hansens vei, og den som gikk inn til husets gårdsplass, var det store vinduer. I taket hang det en lampe jeg ikke husker hvordan så ut, bare at den lyste like sterkt som en operasjonslampe på kirurgisk avdeling. Sengen min sto på langveggen uten vinduer. Barnerommet var pent, men ganske ordinært. «Du verden så lyst og koselig rom du har Cato», kunne de voksne si når de kom på besøk, men jeg visste bedre.

Jeg er ikke i stand til å erindre når det skjedde, men på ett eller annet tidspunkt i oppveksten våknet rommet til liv, det pustet! Det blankbonede gulvbelegget i linoleum formelig rullet seg innover i rommet og fremkalte en imaginær opplevelse av å være i bevegelse. Å se på gulvet var som å feste øynene på en hypnotisørs klokke som tikket og svingte taktfast frem og tilbake. Mønstret, fargene og bevegelsene i gulvbelegget, bidro til å mane frem en verden bakenfor min virkelighet. De krefter som ble satt i sving når min oppmerksomhet ble sugd inn i linoleumens rytmiske pust, var som når jeg i rem-søvnen drømte at jeg befant meg på Prekestolen. Virkeligheten bak mine lukkende øyne og rytmiske puls, var dramatisk. Det mektige fjellplatået Prekestolen, ligger på nordsiden av Lysefjorden i Forsand kommune i Rogaland, og er et populært turistmål, også for små gutter i rem-søvn. I drømmen gikk jeg målbevisst ut på platået. Da det kun gjensto noen få meter til det stupte ned, ålte jeg meg på alle fire, lenger og lenger frem. Helt ute på kanten så jeg ned i den sugende avgrunnen. En ilende frykt for å tippe ut, fortonet seg som en lokkende og kald pulserende bølge i mitt indre. Dødskreftene trakk på meg, og en lengsel etter å kjenne den kalde bølgen vokste seg sterk et sted mellom magen og første ribben. En isende besettelsen næret en galskap i meg som hvisket; «Du må bøye deg lengre ut Cato, lengre, lengre...». Det var ikke utsikten som fristet, men det å kjenne den bankende pulsen av skrekk et sted i mellomgulvet. Centimeter for centimeter flyttet jeg grensen, for så til slutt å befinne meg ytterst på kanten av stupet med bena hengende tunge og hjelpeløse utenfor.

Jeg kjente tyngdekraften ta tak i føttene mine som kalde hender. Bena var snører det ikke var mulig å trekke opp, og føttene blylodd som bare ble tyngre å tyngre. I det blyloddene trakk meg lengre og lengre ut mot kanten, kjente jeg friksjonen mot det rue fjellet og bar hud ble skrapt til blods. Lårene ble skrubbet opp mot hard og nådeløs stein, og dråper av ungt blod dekket steinrelieffet. Jeg forsøkte å motvirke tyngdekraften ved å lene meg bakover og innover langs fjellplatået. Jeg kjempet og klemte håndflaten ned i de ørsmå sprekkene i fjellet, alt i et desperat forsøk på å stanse bevegelsen mot avgrunnen. Det var til ingen nytte. Millimeter for millimeter ble jeg trukket ut, og huden på lårene ble skrapt opp mot den skarpe overflaten i et stille sig mot den sikre død. For hver gang jeg slapp karbondioksid ut, for så å trekke oksygenet inn de kortpustede lungene, ble jeg trukket utover og ned mot stupet. Jeg kjente dødspulsen banke i tinningen, og våget knapt å puste. Det uunngåelige måtte skje, jeg vippet ut og over kanten i et rykk.

I samme øyeblikk våknet jeg, tørket svetten av pannen og løp ut i natten.

Jeg erfarte tidlig betydningen av å være i bevegelse.

TO BE CONTINUED