Krise - det er rusk i maskineriet...
Jeg kom meg ikke lengre enn fra huset og bort til første bussholdeplass, så måtte jeg stoppe. Min Garmin-klokke viste at jeg hadde løpt 890 meter. Nakken var da så vond at jeg ikke var i stand til å vri på hodet. Med to måneder igjen til VM i Chicago, var dette dårlig nytt.
Jeg snudde og luntet slukøret hjem igjen. Det som hadde begynt som litt kløe i nakken, hadde nå blusset opp til en betent kul. Det banket og slo for hvert pulsslag, og tårene spratt da jeg kneppet igjen den øverste knappen i presteskjorta. Jeg led meg igjennom dagens seremoni, for så å kjøre rett til legevakta. Etter fire timer på venteværelset kom jeg inn til legen. – Dette ser ikke bra ut Cato. Vi må vi tømme og rense. Etter at legen og sykepleier hadde gjort sitt med skalpell, pinsett, saks og rå muskelkraft, kjente at trykket lettet. Med et godt bandasjert sår og resept på en ukes antibiotikakur i lomma, reiste jeg hjem til fredagstacoen. Matlysten var fraværende, for hodet var fullt med bekymringer for hva infeksjonen, inngrepet og penicilinen ville gjøre med formutviklingen.
Liten tue kan velte store lass, sier ordtaket, men jeg hadde aldri forestilt meg at ei lita kvise i nakken skulle være i stand til å slå «knockout» på meg. Noen ganger kan det derfor være lurt å fjerne det som irriterer, før det får utviklet seg. For et lite «sandkorn i maskineriet» kan få dramatiske følger. Derfor er prosedyrene i romfartsindustrien meget grundige. De ansatte ser ut som kirurger, der de skrur og sveiser i sterile industrihaller. Mange milliarder dollar senere sender de hele metallhaugen til himmels. Ingen ting overlates til tilfeldighetene. Det konsekvens- og sannsynlighetsberegnes etter alle kunstens regler. Ikke bare skal metallhaugen sikres, men de stakkars folka som blir med opp skal være rimelig sikre på å komme hele hjem igjen også.
Dessverre har små feil ført til totalhavari, men industrien lærer av sine feil, også jeg har lært! Hverken rusk i skoen eller kløe nakken skal jeg ignorere heretter. Elendigheta skal ut før det går galt. Dersom jeg skal være i stand til å fullføre de 42,195 meterne i Chicago 8. oktober, vet jeg nå at alt som irriterer må fjernes før det smeller i startpistolen. Hvis ikke kan det bli totalthavari. Heretter vil jeg stoppe om noe «gnager». Enten det er en stein i skoen eller kløe i nakken, bør jeg ta grep. For kropp og utstyr skal ikke overlates til tilfeldigheter, men forvaltes og pleies.
Akkurat for øyeblikket er jeg ikke spesielt sosial. Munnbind bruker jeg også fra tid til annen. Jeg må innrømme at for øyeblikket er idretten min viktigere enn fellesskap og fredagstacoen. Nå strammes den asketiske tilværelsen seg til. Der er slutt på fete og margfulle retter på en stund. Treningsvolumet øker og kroppen tynes til det ytterst. Da blir også immunforsvaret dårligere og jeg har lettere for og bli syk. I denne perioden styrer jeg derfor unna så mange potensielle smittekilder så mulig. Nå vil jeg ikke ha mer "rusk i maskineriet" før det smeller i startpistolen i Chicago.
To be continued