I'm a creep

Noen ganger kan vår oppakning være tung å bære, spesielt i ulendt terreng. Da jeg for noen år siden gikk turen fra Lindesnes til Nordkapp, fikk jeg tid til å kjenne på det. Uten ett eneste «Lars Monsen-gen» i kroppen, var det rett og slett tungt å gå den turen. I mine tyngste stunder tenkte jeg om meg selv at jeg må jo være rar i hodet som gjør dette frivillig. Kanskje er jeg det?

Lett kamuflert av joviale smil blir jeg fra tid til annen møtt med bemerkninger som; – Du må jo være litt rar i hodet du Cato som løper så mye! Hver gang det skjer kjenner jeg etter, men jeg føler meg faktisk ganske så normal. Likevel kan jeg forstå at de som ikke har opplevd at løps-lidenskapen bruser i årene kan se på meg som a creep. Men det får så være. For hvorfor skal jeg legge en demper på min glødende forelskelse når det gjør godt for kropp og sinn? Ingen skal låse sin legning inne i et skap bare fordi noen rister på hodet! Nix,I'm on the right track, baby, I was born this way. Løping ligger i mitt DNA og i Chicago Marathon 8. oktober skal jeg bevise det.

Jeg løper mye om dagen og det må til for å nå VM-formen. På noen av langturene mine lytter jeg til musikk. Under en veldig lang løpetur forleden, hørte jeg på låta I'm a creep fremført av Vincint på Spotify. I'm a creep er Radioheads låt fra albumet Pablo Hony fra 1993. Jeg likte faktisk Vincint sin vokal bedre enn originalen. Det var som om han gav nytt liv til teksten. Jeg har jo hørt den mange ganger før, men i Vincints versjon var det som om jeg fornemmet nyansene i det å føle seg som a creep. Jeg sanset den dype sårheten, men også den styrke jeg møter i mennesker som ikke er helt A4.

På mine daglige løpeturer treffer jeg folk på vei til sine gjøremål. I det jeg passerer den ene etter den andre slår det meg at alle ser så lidende og like ut. Skuet er som et regissert tablå og får meg til å tenke på musikkvideoen til Pink Floyd - Another Brick in the Wall. Marsjerende på vei til et slitent klasserom er elevene kuet av lærerens hardtslående disiplin. Systemets justis har frarøvet eleven all spontanitet og livsglede. Det er så trist at jeg får lyst til å grine. Ikke bare fordi det minner meg om min egen marsj til og fra barne- og ungdomsskolen, men fordi mange aldri har sluttet å marsjere i samme takt. Den individuelle, naturlige og kreative bevegelsen i livet ser ut til å ha sluknet helt.

Når jeg som løpende passerer disse marsjerende «elevene» som er på vei til sine «klasserom», føler jeg meg fremmedgjort og rar. I diktet Jeg ser, skrev Sigbjørn Obstfelder om å føle seg annerledes på denne vår vakre blå klode. Historien har vist oss at Obstfelder ikke var alene om å føle, - I'm a creep, I'm a weirdo og i utakt med mengden. Og kanskje er det slik at de jeg løper forbi tenker; - Stakkars fyr, der kommer den raringen igjen. Han ser så forpint ut med all svetten som preger det lidende ansiktet hans. Kanskje er det slik at vi alle har en stemme i oss som fra tid til annen sier; I'm a creep, I'm a weirdo, What the hell am I doin' here? I don't belong here?

Jeg tror i alle fall det er vårt ansvar å finne ut av hva det er vi skal gjøre med tiden vår på denne blå kloden! Men ett eller annet sted på veien skjedde det noe. Massenes taktfaste rytme ble internalisert i kropp og sinn på vår vei til klasserommet. På et tidspunkt i livet kjente jeg det slik. Men en dag, med solen i ansiktet, gikk jeg innover på Konnerudskauen en nydelig dag i oktober. Himmelen var høy og lyseblå. Luften klar og ren. Plutselig var det som om jeg ble løftet opp, og jeg så mitt liv fra vugge til grav i en lineær tidsakse under meg. Da forsto jeg at det var mitt ansvar å fylle tiden med det som var genuint meg. Det är nu som livet är mitt, Jag har fått en stund här på jorden, synges det i Gabriellas sång. Det er ikke bare en vakker tekst, den er viktig også. Alle bærer vi lengselen; Jag vill känna att jag lever, All den tid jag har. Aldri føler jeg meg mer levende enn når lunger og kropp fungerer som løpende. I de øyeblikkene får jeg overblikk før viktige beslutninger skal gjøres i livet mitt.

Men hva vet vel jeg om det som rører seg på innsiden av all de jeg passerer på min vei som løpende? For på seg selv kjenner man ingen andre! Ja, jeg vet akkurat hvordan du har det, fordi en gang opplevde jeg også ... bla ... bla ... bla! Nix, ingen kan vite hvordan du virkelig har det. Men en ting vet jeg, det hjelper å løpe om du trenger å få overblikk.

Ja, I'm a creep, I'm a weirdo som elsker å løpe. I den rytmiske løpsfasen synker jeg inn i en tilstand som løftet meg opp og gir utsyn. Derfor kommer du til å se han raringen som løper lenge etter at jeg er ferdig med VM i Chicago Marathon! For løping ligger i mitt DNA.