Det er en tid for alt, men skjer det i Chicago?

«Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen, har sin tid», står det i en bok jeg har et spesielt forhold til. Uansett preferanser, politisk eller religiøst, kan vi vel være enige om det. For dette stemmer jo med våre livserfaringer! Livet har ulike epoker som gir minner. Disse foreviges og samles i våre fotoalbum og på våre mobiltelefoner. Det kan være minner av oppslåtte knær etter en velt på den første turen med tohjulssykkel, fra en hyttetur med kjæresten, familiehygge, dans og moro. For en god del år siden fikk jeg se noen bilder av meg selv. De var tatt etter år med for mye familiehygge. Jeg så ut som en bolledeig under ekstrem heving. Jeg var blitt så tjukk, at jeg nesten ikke kjente meg selv igjen på bildene. Da bestemte jeg meg for at en epoke i livet var over.

For selv om det satt langt inne å erkjenne det, kjente jeg i hele meg at det ikke var bærekraftig å veie 110 kilo. Der og da bestemte jeg meg for å bli en slankere og sunnere utgave av meg selv. Etter at jeg hadde trent en stund, fant jeg ut at løping var min «greie». Jeg likte følelsen av å være i stand til å forflytte min egen kropp i stadig luftigere steg. For å finne ut hvordan det sto til med løpeformen, bestemte jeg meg for å løpe en 3000 meter-test på Marienlystbanen.

I lang tid hadde jeg fulgt ernæringsfysiologenes kostregime. Hver fredag var det innveiing, og baderomsvekta viste at jeg gikk ned som planlagt. Sakte, men sikkert, strammet jeg inn beltespenna i buksa. Selv om jeg til nå hadde tatt av 20 kilo, kjente jeg det var mye igjen. For når jeg løp, hoppet og spratt mage- og brystfett opp og ned. Trikset for å holde det litt på plass, var en stram strikk i livet på tightsen. Deretter dyttet jeg treningstrøya på innsiden. Var jeg heldig holdt påkledningen sammen i 2 kilometer før den skled fra hverandre.

Den 14. august 2013 var det duket for en realitetstest på Marienlystbanen i Drammen. Med familien som publikummere, sekundant og hare, var målet å løpe 3.000 meter under 13 minutter. På tribunen satt et spent publikum. De levde i håpet om at dagen skulle bli en milepæl i livet, til en overvektig middelaldrende mann. Jeg hadde troen. Med dobbel strikk i livet og en ekstra lang treningstrøye, levde jeg i også håpet om at antrekket ville holde sammen i de 3 kilometerne.

Den hvite streken som markerte start ved tidtakerbua på Marienlystbanen lyste mot meg. Nedtellingen hadde begynt. Det er 60 sekunder til start. Jeg tittet ned på min Garmin 620 og ble overrasket. Pulsen økte i takt med sekundene som tikket ned mot start. Dersom pulsen utviklet seg slik, ville jeg komme til å løpe ut med makspuls. Det er 30 sekunder til start. Blodet forsvant fra hodet og musklene var i helspenn. Sekundanten telte ned fra 10 med kraftig røst: 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3 .... Tusen tanker raste igjennom hodet mitt. Hvordan er det med lissene på skoa, hadde jeg strammet til godt nok, ligger det en stein i skoen, har jeg en liten strekk i hamstringen? Jeg ble overrasket over hvor mye det var mulig å bekymre seg over på bare tre sekunder. GÅ, ropte sekundanten så det vibrerte i trommehinnene mine. Med et byks var jeg i gang, men glemte allerede før første sving at det ikke var en 100-meter jeg skulle løpe.

Tunnelsynet kom raskt og jeg skjønte at løpsopplegget mitt var i ferd med å rakne allerede før jeg hadde blitt svett i panna. Poenget med å ha med seg en «hare» er å løpe bak, ikke foran. Jeg slapp meg ned i det to-manns store feltet og klorte meg fast i harens rygg. Andreas løp foran meg som et «sveitsisk urverk». Tvilen tok meg før jeg kom ut på første langside! Vil det være mulig å løpe 7,5 runder i dette tempoet? Skuldrene hevet seg til de stoppet rett under ørene. Hoftene sank sammen, og kroppen stivnet til i en slags sittende stilling. Det så ut som om jeg nettopp hadde funnet ut at stolen jeg var på vei ned i var tatt bort. Det sved som ild i brystet og luftveiene «revnet» litt for hver runde. Blodsmaken fylte munnen og det hvite i øynene skiftet farge. Øynenes blodårenett dannet et mønster av røde streker, som sto i sterk kontrast til det hvite. Med røde øyne jaktet jeg mitt bytte i 4:20 tempo, det vil si 13,85 km/t eller 1 minutt og 44 sekunder per runde. Haren lå bare et glefs unna. Jeg været blod og ønsket så dyrisk å sette mine hoggtenner i halsen på byttet, for å få det overstått. I sakte film så jeg munnen til tilskuerne på tribunen bevege seg. Armene deres vaiet som sjøgress i dypet. I det fjerne hørte jeg ropene: Skynd deg, det står om sekunder. Plutselig var det som om jorden sluttetå rotere. Gud selv stoppet alt for å se dramaet på Marienlystbanen. Nå handlet det kun om å få til noe som liknet på kneløft og lide seg helt inn! Målstreken tok meg imot og det ble mørkt. Jeg var ikke en gang i stand til å hive etter pusten. Det gnistret i mitt «sikringsskap» og det luktet brent! Røyken steg opp og sikten ble tåkete.

Jeg hørte lyden av en papplate som traff eikene på hjulet til en liten guttesykkel. Med en tre-klype fra mors klessnor festet jeg ofte et lite stykke papp på min DBS-sykkels bakhjul. Frem og tilbake i Gambors vei, syklet jeg. En liten gutt på 6 år kjørte Route 66 med sin Harley Davidson. Den var en helshopper med blått skinnsete og ultramarin metallic lakk. Med sol i ansiktet og vind i håret lå verden for mine føtter. Pappa, pappa, du greide det, hørte jeg kjente stemmer rope. Det er klart jeg greide det, men slutt å slå meg i ansiktet, sa jeg med en stemme så svak at ingen hørte det. Stemmene over meg hørtes ut som om de kom fra høyttaleren på en gammel grammofon. Vi trodde sikringen hadde gått! Det hadde den jo, og jegfølte meg som et utbrent sikringsskap! Jeg lå på gresset og så opp i luften. Røyken letnet, men lukten av et utbrent sikringsskap lå i luften. Jeg «sto opp fra de døde» og kjente at det lå noe shortsen som jeg ikke hadde hatt der siden barnehagen. Samme kunne det være. Nå skulle det feires med et smell, for 12:48:5 på 3000 meter var ikke dårlig for en middelaldrende mann på 51 år.

«Alt har sin tid», og de siste 12 årene har jeg trent som en toppidrettsutøver. Post og Ulriksen ville sikkert si som en ivrig mosjonist, men jeg sier toppidrettsutøver. Det gjør noe med selvbildet mitt som forplikter. I en alder av 61 år er det ikke 3000 meter jeg trener for, men maraton. For alt har sin tid, og fremfor meg ligger en tid med muligheter til å løpe raskere enn jeg noen gang har gjort på maraton. Dersom alt klaffer, suser jeg inn til 2 timer og 49 minutter og 59 sekunder i VM 8. oktober i Chicago.

To be continued