Dobbelt terskel sto det på menyen
Onsdag den 19. juli sto det dobbelt terskel på treningsplanen. Jeg vet hva min terskelfart og terskelpuls skal være og hadde en god plan. Morgenøkta startet presis kl. 07.00, og jeg var fast bestemt på å holde farta i 4 x 8 minutter med 90 sekunders hvile mellom hvert drag. Beina mine var gode og møre etter helgens Monsterøkt + langtur. Det hjalp heller ikke at jeg på tirsdags kvelden avsluttet den siste av dagens to økter med knebøy, utfall og tå-hev. Onsdags morgen måtte jeg ta tak i klosettet for å være i stand til å senke meg ned på setet. Av gode grunner var jeg derfor litt bekymret for onsdagens doble terskel økt. Etter oppvarmingen kjentes beina ganske ok ut, og den verste stølheten var borte. Jeg løp alle draga i ca. 4.02 min/km, som vil være min litt offensive maratonfart. Både fart og puls var godt innenfor de verdiene jeg skulle ha. Dersom det skal være «trygt» for en gammel kropp å pushe doble økter, må jeg holde riktig intensitet. For jeg vet både i teorien og i praksis hva «hodeløs» trening fører til. Tidligere var det å stå oppreist etter øktene synonymt med «i dag tok jeg i for lite». Det førte til at jeg ofte gruet meg til å trene. For det å kaste opp er ikke noe ok. Med et treningsvolum på 50-70 km i uka gikk det på et vis, og jeg styrte unna skader. Nå har jeg doblet dette volumet (160 km på det meste) og hodet må kobles på når det trenes. Jeg har tidligere forsøkt å skru til både fart og volum samtidig. I beste fall mister jeg overskuddet. I verste fall blir jeg skadet, som i 2017. Da løp jeg på meg et tretthetsbrudd i bekkenet og var ute i to år. Derfor er jeg disiplinert og holder meg til planen, nesten hver gang.
Onsdagens andre intervalløkt besto av 10 x 3minutters drag med 60 sekunders hvile. Denne økta skulle også gjøres på Marienlystbanen. Jeg fikk selskap av Henrik og Pål som begge er raskere løpere enn meg. For å være litt pragmatisk tøyde jeg «terskel» begrepet mitt, og gikk med på å løpe ut i 3.50 min/km fart. Vi bestemte oss for å løpe 800 meter for å holde kontroll på distansen. Det førte til at drag-tiden ble noe lengre enn 3 minutter. Allerede på første draget kjente jeg helgens økt, tirsdagens knebøy, og morgenøkta «synge» i beina. Jeg beit meg i leppa og sto i det. Etter det femte draget måtte jeg krype til korset å be om litt roligere tempo. Pål hadde føringene og gjorde som jeg ønsket. Det pep i de astmatiske lungene mine og jeg spyttet anstrengelses gulp på de tre neste rundene. På det niende draget kjente jeg magen gjøre ett opp etter målgang, og jeg la igjen ei lita «ruke» til måkene i bane to.
Det var kun ett drag igjen og jeg har ikke for vane å gi meg. Det gjorde jeg heller ikke og løp det tiende draget helt ut. Magen holdt seg på plass, men pulsen var langt fra terskel. Anstrengelsen hadde drevet pulsen opp i 188 slag, dvs. 14 slag høyere enn min terskelpuls.
Torsdag løp jeg en rolig 45 minutters tur på morgenen og enn 90 minutters tur på kvelden. Beina var ikke på plass da jeg våknet i dag og gikk ned trappa fra andre etasje. Prisen jeg må betale for "gammel moro" er såre bein lengre enn nødvendig. Heldig vis skal jeg bare ha en rolig formiddagstur på 45 minutter i byen i dag. Med en slik oppladning håper jeg å være klar til lørdagens 4 x 3 kilometer og søndagens 40 kilometer.
Læringspunktene er mange etter onsdagens dobbelt terskel-økt. Jeg har tro på «norske modellen» og vil derfor heretter bli ennå flinkere til å holde terskelfarta. Erfaringen av å løpe med over snittet slitne bein, er ikke ok. Det kan unngås om jeg holder meg til planen. Da vil treningene etter doble terskeløkter oppleves mye bedre. Viktigst av alt, den «norske modellen» er skadeforebyggende og prestasjonsfremmende.
God helg!